Finnkona – Leirfjord

Denne 300 mål store øya ble Helgeland Skogselskaps første skogreisingseiendom, og i årsberetningen for 1906 kan vi lese:

Øen «Finnkona» gaards-no 95, brugs-no 1 i Nesne thinglag af skyld mark 1,30 ligger som bekjendt temmelig veirhaardt til udenfor mundingen af Ranenfjorden omtrent 3 kilometer fra Kobberdal, omtrent lige langt fra markedsplassen Bjørn og ca. 11 kilometer fra Sandnessjøen. Navnet findes ogsaa andre steder i Nordland; ifølge Rygh skulde det være afledet af en menneskelignende fjeldknaus paa øen. – Idèen til øens kjeb for dens nuværende øiemed, opstod paa hjemturen fra stiftelsesmødet. Bestyrelsen overveide underhaanden sagen, indhentende oplysninger om prisen m.v., samt lod ved bestyrelsens medlem Coldevin øen inspicere. Hr. Coldevin fremlagde i bestyrelsemøde 22/11-05 kartskisze over øen med omtrentlig arealberegning, de nødvendigste jordbundsoplysninger etc. Resultatet var, at formanden i samme møde bemyndigedes til at indkjøbe øen for selskabets regning paa billigste og gunstigste betingelser, dog ikke overskridende en pris af kr. 800,00. – Ved underhandling med øens eierinde, fru Kathinka Havig, Herø, oppnåedes den meget liberale pris af kr. 600,00. – I en af sine skrivelser til formanden i sagens anledning udtaler fruen: » Den mand som eiede Kobberdal, før min far kjebte stedet, fortalte at der engang var en masse skov.» lige ned i fjerasteinan, » saa den kunde nok paany klædes.»

Huset holdes efter endt reparation assuret for kr. 1 000,00, i henhold til afholdt taxt, og indbo og redskaber kr. 200,00. Ligeledes er skjøde paa eiendommen erhvervet. Øen er ved velvillig assistance af skoassistent Ruden i løbet af sommeren 1906 kartlagt. dens fladeindhold er 3050 ar. – praktisk talt alt beplanteligt.

Finnkona ble ofret stor oppmerksomhet i årene som fulgte, og en samling av alt som er skrevet om denne øya i skogselskapets årsberetninger ville bli en hel bok.

Alb. Klæboe, Fagervik ble ansatt som oppsynsmann for eiendommen, og det ble opprettet en nøye spesifisert kontrakt med han. Han skulle ha en årlig godtgjørelse på kr.50,-. I tillegg skulle han ha 25 øre timen for arbeid ut over oppsynet, f.eks. planting, ut over 15 timer pr. uke. Av plikter ellers var det å fungere som arbeidsformann under plantingen etc., holde huset rent, føre inventarlister, holde innbo og redskaper i brukbar stand og føre journal. Hver 14. dag skulle det sendes utskrift av journalen til selskapets formann.

Første året, fra 4. juni til 31. desember, var oppsynsmannen på øya 80 dager, og som det går frem av han utførlige rapporter, må han ha gjort seg fortjent til sin lønn.

Alt første året hadde Finnkona besøk av Det norske Skogselskaps kontorsjef J.G. Thorsen, og han skriver i journalen: – Helt overrasket ved at finde hele øen jorddekket og plantningsdyktig. Store arealer 1 ste klasses plantningsjord. Med de forskjellige jordbunds- og læforholde vil Finnkona være et prægtigt experimentalfelt. Her vil kunde indvindeserfaringer af stor betydning for den fremtidige plantningsvirksomhed i de Helgelandske kystdistrikter – og den vordende skogklædte ø vil blive det bedste avertissement for skogsagen i Nordland – .

Til å begynne med syntes skogkulturen å slå til riktig bra, og to år senere finnes vi denne vurderingen:

Af Finnkonas journal for 1908 hidsættes følgende uddrag:

April 10.

Idag foretaget en grundig befaring af øens kulturfelter, og sees alt at staa forbausende godt. paa de mere exponerte steder har den alm. gran vistnok delvis tages skade af frostvinde, men saa staar den desto bedre i lavningerne. Den staar her saa grøn som en «kaalhave». den alm. furu og buskfuru staar overalt lovende. af de udenlandske træsorter har den sibiriske cembrafuru klaret .

Aldrig kunne overvintringen bedst, og vil vistnok dette træslag, sammen med buskfuruen blive » Finnkonas fremtidstræ.» Hvis jeg skal samle indtryk af tilstanden paa øen i en sum, saa bliver faciten denne:

Aldrig havde jeg kunnet tænkt mig et saa gunstig resultat af det første aars arbeide med øens beplantning. Da det ikke er nævneværdige tæle i jorden, er det vistnok liden fare fir at planterne herefter vil komme til at lide, hverken af varmeschutte eller opfrysning. Jeg forlader «Finnkona» med det bedste haab om fortsat trivsel og fremgang for virksomheden herude.

Einar Asla

Det skulle komme leie tilbakeslag for plantningene på Finnkona. Vintre med landvind og barfrost førte til uttørking og skader. det kom invasjon av vånd som nesten «unngrov» plantefeltene osv. Men etter et år med nærmest fortvilelse over feltenes tilstand, kunne det neste år til stor forbauselse vise seg at de hadde tatt seg opp igjen. Mange treslag ble forsøkt, og det viste seg at det var stor forskjell på deres evne til å klare seg.

Det ble fra starten av anlagt en felt-planteskole på øya. Av treslag ble det forsøkt med norsk gran, engelmannigran, blågran, sibirsk lerk, bjørk, ask og rogn. Fram til 1920 ble det satt ut 20 000 planter. Norsk gran stod bra til den nådde litt opp i høyden, men etter 30-40 år ble den avspist av vær og vind. Blågrana, som også tedde seg bra i starten, gikk senere nesten helt ut. Det samme ble tilfelle med norsk furu. Engelmannigrana klarte seg best av de treslag som først ble plantet.

Jorda er god, men klimaet, med den værharde beliggenhet helt ute i havgapet, gjør stedet til en skogens yttergrense. Senere års erfaringer viser at ut mot havet i vårt klima er det bare sitkagrana som virkelig finner seg til rette. Og sitka er senere blitt plantet til erstatning for de treslag som er gått ut. Den synes å klare seg utmerket, så kanskje pionerenes drøm om fine skoger på denne øya likevel vil gå i oppfyllelse.

Verdifulle erfaringer er i alle fall høstet.

Skrevet til Helgeland Skogselskaps 75-års jubileum